Savn og tunge stunder

Det er alltid tungt når vi skal gjennom en eller annen dag. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så tungt nå, sorgen er ikke så tung som like etter at han døde. Men jeg blir dradd ned og slått over ende av den plutselige smerten som dukker opp...av og til. Den kommer så uforberedte på meg. Når jeg sitter og spiser når jeg ser Tv , hører en sang.....radio. Jeg satt og leste i Hytte boken fra da vi var små, der hadde jo min bror skrevet masse....da ble jeg så sorgtung og gråt sånn at jeg bare måtte legge boken fra meg. Jeg tenker ofte :"det går ikke an...han kan ikke være død, han var så full av liv...så sprek så vital" HVORFOR, HVORFOR, HVORFOR.......spør jeg tusenganger. Men jeg får jo ikke noe svar.
Vi blir forandret av sorg og av å sørge . Jeg er redd for att flere skal dø, jeg er redd det skal skje meg, eller en av mine andre brødre...eller barna mine...venner . Jeg går jo ikke å tenker på det konstant lenger, men det går ikke en dag uten at sorgen er som små knivstikk. Joda vi lærer oss og leve med det. Jeg overlevde at jeg mistet min far da jeg var 15 år.
Men det føles så mye verre nå enn den gang.....har vel litt med det at han var nærmere meg i alder.
Min mann har også mistet to av sine søsken....nå håper jeg vi har fått vår del. Jeg føler jeg ikke trenger å bli sterkere nå.



Noen tunge tanker på slutten av en egentlig god dag.

Dette nydelige diktet fant jeg hos MY KIND OF BLOG


PS. ble lite bilder i dag, da jeg hadde mer enn nok med og prøve og komme meg gjennom løypa uten og brekke ben eller armer .....is i skiløypa er ikke noe for meg. Men vi fikk frisk luft, som en av mine døtre sa.