Øya…

 

 

SPINALONGA

 

For flere år siden leste jeg den gripende boka ØYA av Victoria Hislop…da bestemte jeg meg…dit skal jeg, og i sommer var jeg der.

 

Spinalonga er øya de deportere spedalske fra hele Hellas fra 1903-1957…den siste leprakolonien i Europa.

 

 

det ble ett sterkt møte…vi dro fra Plaka, en liten gresk landsby …i dag er det bare politistasjone, bryggen og Marias Taverna igjen av den gamle bebyggelsen…..

 

Jeg leste om Marias taverna da jeg kom hjem…ikke viste jeg at det var DEN taverna…i dag er det den tavernaen som lokalbefolkningen samles i når turistsesongen er over…da fyrer de opp i ildstedet og drikker gresk kaffe…Maria er i dag 91 år og sitter foran kaffen sin, mens barnebarnet frakter folk over til Spinalonga….gjett en gang hvem som ALDRI kommer over at hun ikke tok bilder av det….

 

 

På Spinalonga bygget de spedalske opp ett lite velsmurt samfunn som fungerte bedre enn på fastlandet…de var faktisk de første som fikk strøm i Hellas her ute…..

 

 

Her bygget de Kirker, skoler,butikker,kafeer,frisør og sykehus

 

 

 

 

bygningene er fortsatt vakre, men det er med stor respekt jeg tar bygnignene i øyesyn

 

 

Sykehuset ligger helt øverst i gaten som snor seg oppover. Det gjorde sterkt inntrykk å se gjennom disse vinduene…tanken på de som låg her…ensom og forlatt…ingen av sine nærmeste rundt seg…..det ga meg frysninger….

 

 

vinden understreker ensomheten her ute…den uler gjennom tomme vindu

 

 

rester av gardiner fra en svunnen tid flagrer i vinden

 

 

 

en gammel kost som er slitt på enden…hva kan den fortelle…..alle hendene som har grepet rundt dette skaftet…ett ildste…hvor mange satt her, delte tanker, gleder og sorger…..ikke mange gledene…men noen var det her ute også. Noen fant kjærligheten her ute og giftet seg.

 

                       

 

Så nært fastlandet …men samtidlig så fjernt….de fikk ta imot besøk her ute, men da måtte de sitte på hver sin side av ett bord og ikke ta på hverandre…de fikk også legebesøk og hjelp fra lokabeolkinigen i Plaka. Maria fra tavernaen hadde vært her ute flere ganger med småting hun visst de trengte.

 

 

En historie jeg ikke glemmer er om en dame som var her ute på en guidet tur, etterhvert kom det frem at hun var født her ute. Hun ble sendt til fastlandet for å bli sjekket om hun hadde lepra. Det hadde hun ikke, men hun ble i likhet med mange, mange barn fra Spinalonga, adobtert bort til en familie i Athen.

 

Jeg er veldig facinert av historien her ute, så det er ikke utenkelig at jeg tar en tur til…..må jo nesten sjekke opp Marias Taverna…skikkelig..

 

Mange av bildene er tatt av min datter, jeg ble litt satt ut av alle intrykk…dessuten skulle jeg vært her uten alle turistene…ikke alene..ALDRI i livet alene..

 

 

 

 

Mitt lille land…..

Mitt lille land
Et lite sted der en håndfull fred slengt ut
blant vidder og fjord

Mitt lille land,der høye fjell står plantet mellom hus,
og mennesker og ord.

Der stillhet, og drømmer gror.
Som et ekko,i karrig jord. 

Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.

Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap
når det blir lyst, mens natten, står blek og tyst.

Mitt lille land

Et lite sted der en håndfull fred slengt ut

blant vidder og fjord

Mitt lille land,der høye fjell står plantet mellom hus,og mennesker og ord.

Der stillhet, og drømmer gror.

Som et ekko, i karrig jord.

Jeg elsker mitt lille land…som i sommer ble større enn vi hadde trodd.

Teksten i denne sangen har jeg hatt i hode mange ganger når jeg tar bilder. Den beskriver mitt lille land…sånn som jeg opplever det.

Bildene er tatt på tur nordover og på Sommarøy…..en fantastisk plass jeg måå tilbake til.